Page 11 - En rapport om virksomheten
P. 11
Stein gård sommeren 2002. Stein synes å ha vært kongsgård på Ringerike i vikingtida og høymiddelalderen. Sør for hovedbygningen
skimter vi ruinene av middelalderkirken, og ute på åkeren i høyre kant av bildet ligger Halvdanshaugen. © Fotograf Marit Fagerli
og i en del av huset ble det lagret fôr til dyrene som var Folkevandringstida (400-600 e.Kr.) var en urolig tid i
innendørs om vinteren. Det synes som at den gårdsstruk- Europa. Det var da folkegruppen hringerne ifølge en go-
turen vi har i dag ble befestet i denne perioden, en gang tisk kilde kom vandrende fra kontinentet til Skandinavia.3
mellom 500 f.Kr. og 200 e.Kr. De bosatte seg da blant annet på slettelandet nord for Ty-
rifjorden. Hva som da skjedde med folket som bodde her
I eldre jernalder synes Veien-området nord for Hønefoss fra før, vet vi ikke.
å ha vært maktsenteret på Ringerike. Kontroll med ferdsels-
veier var et viktig maktgrunnlag, og Veien var en møteplass Fra slutten av folkevandringstida og fram mot viking-
hvor pelsverk og jern fra Valdres og Hallingdal ble byttet tida synes det å ha skjedd en forskyvning av maktforhol-
med korn fra flatbygdene. Varene kunne eliten på Veien det på Ringerike, fra Veien til området ved Steinsfjorden.
omsette i nettverkbygging og varebytte med stormenn langt Kanskje var det den nye eliten som flyttet maktsenteret
nede på Kontinentet. På Veien er det registrert flere store fra Veien, og markerte dette ved å bygge en staselig haug
langhus, som var den tidas boform, samt et større gravfelt på Steinssletta midt på 400-tallet. Man regner med at
fra eldre jernalder med flere rike og eksotiske funn.2 langhuset på Veien brant i den samme perioden. På Veien
er det påfallende få funn fra yngre jernalder, mens det er
Runestein på Mo tilsvarende flere i Hole, og på Steinssletta ble den mektige
Halvdanshaugen oppført ovenpå den første en gang på
På 1 000-tallet skal det ha stått en runestein på en 800-tallet. Og da kristendommen kom, var det lenger sør
stor rund haug på Mo (Wiel 1743). Steinen forsvant at kirkene ble bygd.
siden. I årsberetningen til Fortidsminneforeningen
1869 heter det at to stykker av runesteinen da var Vikingtida kaller vi perioden fra cirka år 800-1050,
plassert i hver sin pillar i stabburet på Øderå. Og i da skueplassen for norsk historie ble utvidet fra daler
1995, da den gamle Fasterstua på Øderå ble flyttet og fjorder her hjemme til hele det nordvestlige Europa.
noen meter mot vest for å gi plass til gangvei langs Da drar tusener og atter tusener av nordmenn «over
Europaveien, fant eieren av gården, Hans Bjørn- havet, herjer og slåss, handler og bosetter seg, og de
stad, en del av runesteinen da han kjørte bort en som ikke blir igjen der ute, vender tilbake med umåteli-
haug med matjord. Runeekspertene ved Oldsak- ge skatter av gods og inntrykk; til sist fører de også en
samlingen var rimelig sikre på at det var et fragment ny gud med seg, merkeligere og mektigere enn noen av
av Mo–steinen som var funnet, men innskriften er de gamle».4
for utydelig til at den kan tolkes.
Kongsgård på Stein
Flere av kongene som dro i viking og skaffet seg rikdom
og makt, kom fra Hole og Ringerike. Islandske sagaforfat-
tere har knyttet den norske kongeætta til Hole, hvor Stein
gård peker seg ut som kongsgård og maktsete. Stein er i
2 I 2013/-14 ble det, ved arkeologiske undersøkelser i forbindelse med 3 Jordanes (551): Getica. Om goternas ursprung och bedrifter. (Oversatt
utvidelse av E 16 på Giletoppen, registrert stolpehull som kan stamme fra av Andreas Nordin). Lund (1997).
rundt 2 000 år gamle langhus. Funnene ble gjort øst for E16 ved Søndre
Gile, innenfor grensene til Steinssletta kulturlandskap. 4 Professor Andreas Holmsen i «Norges historie» (1938).
Steinssletta – et utvalgt kulturlandskap 11
